Soh

English: Realization and Experience and Non-Dual Experience from Different Perspectives


Réalisation, Expérience et Expérience Non-Duelle selon Différentes Perspectives

(Écrit par PasserBy/Thusness en 2009)

AEN, vous avez publié des articles de très bonne qualité et fort intéressants sur ce blog. J'apprécie de les lire, ainsi que les messages que vous avez écrits sur TheTaoBums et votre forum. En fait, de tous les articles récents que vous avez publiés ces deux derniers mois, celui que je préfère est l'intervention de Rob Burbea, mais pour une raison ou une autre, je n'ai pas ressenti l'impulsion 'sur le coup' de commenter avant cet article de Rupert. Je ne sais pas pourquoi, mais je vais laisser cette impulsion s'écrire d'elle-même. :)

En lisant ces articles, plusieurs points me sont venus à l'esprit, je vais donc simplement les noter et les développer au fur et à mesure.

  1. Sur l'Expérience et la Réalisation
  2. Sur le Lâcher-Prise
  3. Sur l'Ignorance, la Scission et la Libération
  4. Sur l'Expérience Non-Duelle, la Réalisation et l'Anatta

1. Sur l'Expérience et la Réalisation

Commentaires de Soh : Voir aussi l'article connexe - L'Expérience/L'Aperçu/La Reconnaissance JE SUIS vs la Réalisation JE SUIS (Certitude d'Être)

L'une des réponses directes et immédiates que j'ai eues après avoir lu les articles de Rob Burbea et de Rupert est qu'ils omettent un point essentiel et des plus importants en parlant de l'Expérience du Témoin Éternel : la Réalisation. Ils se concentrent trop sur l'expérience mais négligent la réalisation. Honnêtement, je n'aime pas faire cette distinction car je vois aussi la réalisation comme une forme d'expérience. Cependant, dans ce cas particulier, elle semble appropriée car elle pourrait mieux illustrer ce que j'essaie de transmettre. Cela se rapporte également aux quelques occasions où vous m'avez décrit vos expériences de Conscience semblables à l'espace et m'avez demandé si elles correspondaient à la première phase de pénétration du Témoin Éternel. Bien que vos expériences soient réelles, je vous ai dit 'pas exactement', même si vous m'aviez affirmé avoir clairement expérimenté un pur sentiment de présence.

Alors, que manque-t-il ? Vous ne manquez pas de l'expérience, vous manquez de la réalisation. Vous pouvez avoir la sensation ou le sentiment béatifique d'une vastitude et d'une ouverture spacieuse ; vous pouvez faire l'expérience d'un état non conceptuel et sans objet ; vous pouvez faire l'expérience de la clarté semblable à un miroir, mais toutes ces expériences ne sont pas la Réalisation. Il n'y a pas d'« eurêka », pas d'« aha », pas de moment d'illumination immédiate et intuitive où vous comprenez quelque chose d'indéniable et d'inébranlable — une conviction si puissante que personne, pas même le Bouddha, ne peut vous détourner de cette réalisation, car le pratiquant en voit si clairement la vérité. C'est la pénétration directe et inébranlable de 'Vous'. C'est la réalisation qu'un pratiquant doit avoir pour réaliser le satori Zen. Vous comprendrez clairement pourquoi il est si difficile pour ces pratiquants de renoncer à cette 'êtreté de "Je Suis"' et d'accepter la doctrine de l'anatta. En réalité, il n'y a pas de renoncement à ce 'Témoin', il s'agit plutôt d'un approfondissement de la pénétration pour inclure la non-dualité, l'absence de fondement et l'interconnexion de notre nature lumineuse. Comme l'a dit Rob, "gardez l'expérience mais affinez les vues".

Enfin, cette réalisation n'est pas une fin en soi, c'est un commencement. Si nous sommes honnêtes et que nous n'exagérons pas et ne nous laissons pas emporter par cet aperçu initial, nous réaliserons que nous n'obtenons pas la libération par cette réalisation ; au contraire, nous souffrons davantage après. Cependant, c'est une condition puissante qui motive un pratiquant à s'engager dans un voyage spirituel à la recherche de la vraie liberté. :)

(Commentaires de Soh : la raison pour laquelle John Tan/Thusness a dit 'nous souffrons davantage après cette réalisation [JE SUIS]' tient à ses déséquilibres énergétiques déclenchés après le JE SUIS. Cependant, la période suivant la réalisation JE SUIS a été pour moi béatifique et largement sans problème, car j'ai évité les pièges ou la pratique incorrecte en pratiquant selon les indications et les conseils de John, que j'ai consignés dans ce chapitre. Voir le chapitre sur les Conseils concernant les Déséquilibres Énergétiques dans L'Éveil à la Réalité : Un Guide sur la Nature de l'Esprit pour plus de détails.)

2. Sur le Lâcher-Prise

Avant de poursuivre, je dois vous remercier pour le grand effort de retranscription de l'intégralité de l'intervention de Rob Burbea et de mise à disposition de cette transcription. Elle mérite vraiment d'être lue et relue. Il y a 3 paragraphes sur le lâcher-prise dans la transcription ; j'ajouterai quelques commentaires à ces paragraphes.

Or, une possibilité est de développer l'attention, de développer la pleine conscience d'une manière très affûtée, une conscience très focalisée, une attention très vive, une sorte de conscience fine et microscopique et de vraiment affiner la pleine conscience de cette façon. Et ce qui se passe, c'est que la réalité qui nous est révélée à travers cette lentille est une réalité qui change très vite, rapidement. Tout comme des pixels sur un écran qui changent, comme du sable tombant à la surface d'un lac, juste changement, changement, changement, apparition et disparition, apparition et disparition, y compris la conscience. Ainsi, le sens de la conscience est celui de moments qui surgissent rapidement, moment de conscience, moment de conscience, surgit en relation avec quelque chose. Et vous trouvez cela très couramment dans les commentaires du canon pāli, c'est aussi un peu dans ce que le Bouddha a dit, mais surtout dans les commentaires. Mais encore une fois, cela peut être très utile si l'on peut développer cela simplement par la constance de la pleine conscience. En cela, ce que cela apporte, en voyant toute cette impermanence, il n'y a rien à quoi s'accrocher. Tout glisse entre les doigts, comme du sable entre les doigts, y compris la conscience, on ne peut s'y cramponner. Et donc le lâcher-prise se produit avec cela. Je dis théoriquement, parce qu'en fait, parfois, ce mode de travail n'apporte pas réellement un lâcher-prise, mais théoriquement, il apporte un lâcher-prise et il a certainement ce potentiel. C'est donc une autre possibilité, avec ses fruits.

Une troisième, que nous avons davantage abordée au cours des interventions ici, consiste à pratiquer dans un sens plus ouvert – et ainsi la conscience s'ouvre en quelque sorte à tout le champ de l'expérience et des phénomènes. Et cette ouverture de la pratique se prête à avoir un sentiment de la conscience comme quelque chose de très spacieux. Surtout quand nous parlons un peu du silence. La conscience commence à sembler incroyablement spacieuse, vaste, inimaginablement vaste. Or, on peut y parvenir en lâchant prise. Ainsi, plus nous lâchons prise dans la pratique, plus il est probable que le sens de la conscience s'ouvrira de cette très belle manière. Une conscience très vaste, dépendante du lâcher-prise.

Et comment lâcher prise ? Nous pourrions soit nous concentrer simplement sur le lâcher-prise, nous pourrions nous concentrer sur l'impermanence et ensuite nous lâchons prise, ou nous pourrions nous concentrer sur l'Anatta – ni moi, ni mien. Ce sont les trois manières classiques de lâcher prise. Ce sens de conscience vaste pourrait aussi être découvert ou atteint simplement en pratiquant d'une manière qui détend l'attention. Habituellement, nous prêtons attention à cet objet, puis à cet objet, et à un autre objet, et à un autre objet. Mais en relâchant cette propension, et en s'intéressant davantage à l'espace qui s'ouvre, plutôt qu'aux objets ou aux choses dans l'espace. Et nous disons que vous pouvez alors reposer dans la Conscience, au lieu de sortir et de faire des choses avec des objets, on se repose simplement dans cet espace de Conscience qui commence à s'ouvrir. C'est quelque chose que l'on peut faire les yeux ouverts, ou les yeux fermés, c'est en fait totalement sans importance. Pratiquez-le les yeux ouverts, pratiquez-le les yeux fermés.

Bouddhisme mis à part, j'aimerais souligner que nous ne devrions jamais sous-estimer l'art du 'lâcher-prise' ; il se révélera bientôt être notre entreprise la plus difficile dans la vie. 'Lâcher prise' requiert souvent la sagesse profonde issue des hauts et des bas de la vie et même avec une pratique de toute une vie, nous pourrions encore ne pas être capables de comprendre l'ampleur et la profondeur du 'lâcher-prise'.

Mon expérience est qu'avant la survenue de la pénétration de l'anatta et de la nature de vacuité de tous les phénomènes, le 'lâcher-prise' est en quelque sorte lié au degré de souffrance. Très souvent, beaucoup d'entre nous doivent passer par un processus de souffrance intense avant de pouvoir vraiment 'lâcher prise'. Cela semble être une condition préalable pour faire naître cette 'volonté' de 'lâcher prise'. :)

L'esprit ne sait comment se libérer lui-même.

En dépassant ses propres limites, il fait l'expérience du dénouement.

De la confusion profonde, il abandonne le savoir.

De la souffrance intense vient le relâchement.

De l'épuisement complet vient le repos.

Tout cela se meut en un cycle se répétant perpétuellement,

Jusqu'à ce que l'on réalise que tout est en vérité déjà libéré,

En tant qu'événement spontané d'avant le commencement.

~ Thusness

Rob lie la pratique de l'observation de l'impermanence et de l'anatta dans les phénomènes transitoires à la désidentification et à la scission. Je ne suis pas d'accord ; je donnerai mes vues et commentaires dans la section suivante.

3. Sur l'Ignorance, la Scission et la Libération

La plupart des articles que vous avez publiés récemment portent sur l'expérience non-duelle et la vaste ouverture spacieuse de la conscience. Mon conseil est de ne pas vous orienter excessivement vers le seul aspect non-duel de l'expérience et de négliger l''Ignorance' ; avoir une pénétration directe de l'ignorance est tout aussi important. Pour les non-dualistes, la Présence imprègne tout, mais c'est également vrai pour l'Ignorance. Elle imprègne tous les aspects de nos expériences, y compris l'état d'absorption profonde ou l'état non-duel, non-conceptuel, sans objet. Ressentez donc profondément le pouvoir aveuglant et stupéfiant de 'l'ignorance', sa profondeur latente, comment elle façonne et déforme la réalité expérientielle. Je ne trouve aucun sortilège plus hypnotique que notre vue inhérente et dualiste.

Si nous devions pratiquer l'observation de l'impermanence des phénomènes alors que le 'sortilège aveuglant' est encore fort, le but de la pratique semble dévier vers le détachement, la désidentification et la scission. En fait, c'est tout à fait acceptable même si c'est compris de cette façon, mais beaucoup ne peuvent s'arrêter au détachement et à la désidentification et reposer dans un contentement parfait en l'absence de fondement. D'une manière ou d'une autre, ils 'conjuront' un état permanent et immuable sur lequel se reposer. 'Pas soi, pas mien' sonne comme s'il y avait quelque chose qui était 'Mien ou Soi'. Je préférerais que les pratiquants traitent 'l'anatta' comme 'il n'y a absolument rien qui puisse être dit être mien ou soi' ; même alors, cette réalisation qu''il n'y a absolument rien qui puisse être dit être mien ou soi' ne devrait pas être mal comprise comme étant la pénétration expérientielle de l'anatta (voir Sur l'Anatta (Non-Soi), la Vacuité, le Maha et l'Ordinarité, et la Perfection Spontanée). J'ai mis un accent plus fort sur cet aspect car dans le Bouddhisme, rien n'est plus important que de faire surgir la pénétration de l'anatta et de l'origine interdépendante, car c'est la sagesse (la sagesse prajñā en particulier) qui libère (puisque la cause de la souffrance est l'ignorance). Ne le prenez pas trop à la légère. :)

Néanmoins, cette progression semble tout à fait inévitable car l'esprit est gouverné par l'ignorance (tendance dualiste et inhérente). Plus étonnant encore, l'esprit peut fabriquer un tel état et penser que c'est le lieu de repos, le nirvāṇa. C'est le danger de tous les dangers car, comme l'a dit Rob, c'est si beau et cela correspond si bien au modèle idéal d'un esprit inhérent et dualiste. Quand un pratiquant y entre, il est difficile de lâcher prise.

Cependant, si la pénétration de l'anatta surgit et que nous revisitons la pratique de l'observation des phénomènes, nous réaliserons que la libération ne requiert pas 'un tel état permanent ou un soi/Soi'. Nous devons simplement dissoudre l'ignorance et l'impermanence devient auto-libératrice. Ainsi, ce que nous rejetons s'avère être notre but ultime et la raison pour laquelle nous ne pouvons trouver la libération devient évidente — parce que nous fuyons la libération ; de même, la raison pour laquelle nous souffrons est que nous recherchons activement la souffrance. C'est exactement ce que je voulais dire par les 2 paragraphes suivants sur votre forum :

"...il semble que beaucoup d'efforts doivent être fournis -- ce qui n'est vraiment pas le cas. L'ensemble de la pratique s'avère être un processus de défaisance. C'est un processus de compréhension graduelle du fonctionnement de notre nature qui est depuis le commencement libérée mais obscurcie par ce sens du 'soi' qui essaie toujours de préserver, de protéger et qui est toujours attaché. L'ensemble du sens du soi est un 'faire'. Quoi que nous fassions, positif ou négatif, c'est toujours un faire. Ultimement, il n'y a même pas de lâcher-prise ou de laisser-être, car il y a déjà une dissolution et une apparition continues, et cette dissolution et cette apparition constantes s'avèrent être auto-libératrices. Sans ce 'soi' ou 'Soi', il n'y a pas de 'faire', il n'y a qu'une apparition spontanée."

~ Thusness (source : Non-dual and karmic patterns)

"...Quand on est incapable de voir la vérité de notre nature, tout lâcher-prise n'est rien de plus qu'une autre forme de saisie déguisée. Par conséquent, sans la 'pénétration', il n'y a pas de relâchement.... c'est un processus graduel de vision plus profonde. quand c'est vu, le lâcher-prise est naturel. Vous ne pouvez pas vous forcer à abandonner le soi... la purification pour moi, ce sont toujours ces pénétrations... la nature non-duelle et de vacuité...."

~ Thusness

Par conséquent, la scission nous place immédiatement dans une position de dualisme et c'est pourquoi je ne suis pas d'accord avec Rob. Si la pénétration de l'anatta surgit, il n'y a pas de centre, pas de base, pas d'agent ; il y a seulement des phénomènes naissant de manière interdépendante et les pratiquants doivent, à partir de cette expérience même d'apparition et de dissolution vives, faire surgir instantanément une autre pénétration importante — que ce miroitement vif qui naît de manière interdépendante est naturellement pur et auto-libérateur.

Enfin, je ne suggère pas qu'il y ait un ordre de préséance défini pour réaliser la signification profonde des sceaux du Dharma ; tout dépend des conditions et de la capacité de chaque pratiquant. Mais si le choix est donné, commencez par pénétrer d'abord la véritable signification de l'anatta ; nous aurons une compréhension très différente de l'impermanence, de la souffrance et du nirvāṇa une fois que nous aurons mûri notre pénétration de l'anatta. :)

4. Sur l'Expérience Non-Duelle, la Réalisation et l'Anatta

Je viens de parcourir nonchalamment certaines des discussions de votre forum. Des discussions très éclairantes et une bonne présentation de mes 7 phases de pénétration, mais essayez de ne pas trop l'accentuer comme un modèle ; il ne doit pas être pris comme un modèle défini de l'éveil, ni ne devriez-vous l'utiliser comme un cadre pour valider les expériences et les pénétrations des autres. Prenez-le simplement comme un guide tout au long de votre voyage spirituel.

Vous avez raison de différencier l'expérience non-duelle de la réalisation non-duelle, et la réalisation non-duelle de la pénétration de l'anatta. Nous en avons discuté d'innombrables fois. L'expérience non-duelle, dans le contexte où nous l'utilisons, se réfère à l'expérience de l'absence de division sujet-objet. L'expérience ressemble beaucoup à la jonction de deux flammes de bougie où la frontière entre les flammes devient indiscernable. Ce n'est pas une réalisation mais simplement un stade, une expérience d'unité entre l'observateur et l'observé où la couche conceptuelle qui divise est temporairement suspendue dans un état méditatif. C'est ce que vous avez expérimenté.

La réalisation non-duelle, d'autre part, est une compréhension profonde qui vient de la vision à travers la nature illusoire de la division sujet-objet. C'est un état non-duel naturel qui résulte d'une pénétration survenant après une investigation rigoureuse, une remise en question et une période prolongée de pratique spécifiquement axée sur le 'Non-Soi'. D'une manière ou d'une autre, se concentrer sur le “Non-Soi” déclenchera un sentiment de sacralité envers les phénomènes transitoires et fugaces. Le sentiment de sacralité qui était autrefois le monopole de l'Absolu se retrouve maintenant aussi dans le Relatif. Le terme 'Non-Soi', comme un kōan Zen, peut paraître énigmatique, insensé ou illogique, mais une fois réalisé, il est en fait manifestement clair, direct et simple. La réalisation s'accompagne de l'expérience que tout se dissout soit en :

  1. Un Sujet ultime ou
  2. En tant que simple ‘flux de phénoménalité’

Dans tous les cas, les deux sonnent la fin de la séparativité ; expérientiellement, il n'y a pas de sentiment de dualité et l'expérience d'unité peut être assez écrasante au début, mais finalement elle perdra de sa grandeur et les choses deviendront assez ordinaires. Néanmoins, que le sentiment d'Unité dérive de l'expérience de 'Tout comme Soi' ou 'comme simple manifestation', c'est le début de la pénétration du “Non-Soi”. Le premier est connu sous le nom d'Esprit-Un et le second, de Non-Esprit.

Dans le cas 1, il est habituel que les pratiquants continuent de personnifier, réifier et extrapoler une essence métaphysique d'une manière très subtile, presque à leur insu. C'est parce que malgré la réalisation non-duelle, la compréhension est toujours orientée depuis une vue basée sur la dichotomie sujet-objet. En tant que tel, il est difficile de détecter cette tendance et les pratiquants continuent leur voyage de construction de leur compréhension du 'Non-Soi basé sur le Soi'.

Pour les pratiquants du cas 2, ils sont dans une meilleure position pour apprécier la doctrine de l'anatta. Lorsque la pénétration de l'Anatta surgit, toutes les expériences deviennent implicitement non-duelles. Mais la pénétration ne consiste pas simplement à voir à travers la séparativité ; il s'agit de la fin complète de la réification afin qu'il y ait une reconnaissance instantanée que l''agent' est en trop, que dans l'expérience réelle, il n'existe pas. C'est une réalisation immédiate que la réalité expérientielle a toujours été ainsi et que l'existence d'un centre, d'une base, d'un fondement, d'une source a toujours été supposée.

Pour mûrir cette réalisation, même l'expérience directe de l'absence d'un agent se révélera insuffisante ; il doit aussi y avoir un changement de paradigme totalement nouveau en termes de vue ; nous devons nous libérer de l'attachement à l'idée, au besoin, à l'envie et à la tendance d'analyser, de voir et de comprendre notre réalité expérientielle moment après moment à partir d'une source, d'une essence, d'un centre, d'un lieu, d'un agent ou d'un contrôleur et nous reposer entièrement sur l'anatta et l'Origine Interdépendante.

Par conséquent, cette phase de pénétration ne consiste pas à chanter avec éloquence la nature non-duelle d'une Réalité Ultime ; au contraire, elle consiste à considérer cette Réalité Ultime comme non pertinente. La Réalité Ultime n'apparaît pertinente qu'à un esprit qui est lié à une vision inhérente des choses ; une fois que cette tendance se dissout, l'idée d'une source sera vue comme erronée et défectueuse. Par conséquent, pour faire pleinement l'expérience de l'ampleur et de la profondeur du non-soi, les pratiquants doivent être préparés et disposés à abandonner l'ensemble du cadre sujet-objet et être ouverts à éliminer l'idée entière d'une 'source'. Rob a exprimé ce point très habilement dans son intervention :

Une fois, le Bouddha est allé voir un groupe de moines et il leur a dit en gros de ne pas voir la Conscience comme La Source de toutes choses. Donc ce sentiment qu'il y a une vaste conscience et que tout apparaît simplement à partir d'elle et y disparaît, aussi beau que cela soit, il leur a dit que ce n'est en fait pas une manière habile de voir la réalité. Et c'est un sutta très intéressant, car c'est l'un des seuls suttas où à la fin il1 n'est pas dit que les moines se réjouirent de ses paroles.

Ce groupe de moines ne voulait pas entendre cela. Ils étaient tout à fait satisfaits de ce niveau de pénétration, aussi charmant fût-il, et il est dit que les moines ne se réjouirent pas des paroles du Bouddha. (rires) Et de même, on rencontre cela en tant qu'enseignant, je dois le dire. Ce niveau est si attrayant, il a tellement la saveur de quelque chose d'ultime, que souvent les gens y sont inébranlables.

Quelle est alors la vue dont parle le Bouddhisme sans recourir à une 'source' ? Je pense que le message de Vajrahridaya dans le fil de discussion 'Ce qui rend le Bouddhisme différent' de votre forum a exprimé la vue de manière succincte et concise ; il est bien écrit. Cela dit, souvenez-vous de régresser infiniment dans ce moment présent et vif de manifestation – en tant que cette pensée qui surgit, en tant que ce parfum qui passe – La Vacuité est Forme. :)

Labels : Anatta, Êtreté de Je Suis, John Tan, Non-duel, Stades de l'Éveil | 

Soh

English: Realization and Experience and Non-Dual Experience from Different Perspectives

Erkendelse og Oplevelse og Ikke-dobbelt Oplevelse fra Forskellige Perspektiver

(Skrevet af En Forbipasserende/Såledeshed i 2009)

AEN, du har slået nogle meget interessante og gode kvalitetsartikler op på denne blog. Jeg nyder at læse dem såvel som de indlæg, du har skrevet på Taoens Vagabonder og dit forum. Faktisk, af alle de nylige artikler, du har slået op de sidste 2 måneder, kan jeg bedst lide den tale, der blev givet af Rob Børbea, men af en eller anden grund fik jeg ikke en umiddelbar trang til at kommentere, før jeg stødte på denne artikel af Rupert. Jeg ved ikke hvorfor, men jeg vil tillade denne trang at skrive sig selv. :)

Mens jeg læste disse artikler igennem, var der flere pointer, der kom til mit sind, så jeg vil blot notere dem ned og udvide dem undervejs.

  1. Om Oplevelse og Erkendelse
  2. Om at Give Slip
  3. Om Uvidenhed, Adskillelse og Befrielse
  4. Om Ikke-dobbelt Oplevelse, Erkendelse og Anatta

1. Om Oplevelse og Erkendelse

Kommentarer af So: Se også relateret artikel - JEG ER Oplevelse/Glimt/Genkendelse vs JEG ER Erkendelse (Vished om Væren)

En af de direkte og umiddelbare reaktioner, jeg får efter at have læst artiklerne af Rob Børbea og Rupert, er, at de overså en meget og yderst vigtig pointe, når de taler om Oplevelsen af det Evige Vidne -- Erkendelsen. De fokuserer for meget på oplevelsen, men overser erkendelsen. Ærligt talt kan jeg ikke lide at lave denne skelnen, da jeg også ser erkendelse som en form for oplevelse. Men i dette specifikke tilfælde virker det passende, da det bedre kan illustrere, hvad jeg prøver at formidle. Det relaterer også til de få lejligheder, hvor du beskrev dine rum-lignende oplevelser af Bevidsthed for mig og spurgte, om de svarede til fase ét indsigt i det Evige Vidne. Selvom dine oplevelser er der, sagde jeg til dig ‘ikke helt’, selvom du fortalte mig, at du klart oplevede en ren følelse af nærvær.

Så hvad mangler der? Du mangler ikke oplevelsen, du mangler erkendelsen. Du kan have den salige fornemmelse eller følelse af vidtstrakt og åben rummelighed; du kan opleve en ikke-konceptuel og objektløs tilstand; du kan opleve den spejllignende klarhed, men alle disse oplevelser er ikke Erkendelse. Der er intet ‘eureka’, intet ‘aha’, intet øjeblik af umiddelbar og intuitiv oplysning, hvor du forstod noget ubestrideligt og urokkeligt -- en overbevisning så stærk, at ingen, ikke engang Buddha, kan rokke dig fra denne erkendelse, fordi udøveren så klart ser sandheden i den. Det er den direkte og urokkelige indsigt i ‘Dig’. Dette er den erkendelse, en udøver må have for at realisere zen satori. Du vil klart forstå, hvorfor det er så svært for de udøvere at give afkald på denne ‘Jeg Er-hed’ og acceptere doktrinen om anatta. Faktisk er der ikke tale om at give afkald på dette ‘Vidne’, det er snarere en uddybning af indsigt til at inkludere den ikke-dobbelte, grundløse og gensidigt afhængige natur af vores lysende natur. Som Rob sagde, "behold oplevelsen, men forfin synspunkterne".

Endelig er denne erkendelse ikke et mål i sig selv, den er begyndelsen. Hvis vi er sandfærdige og ikke overdriver og lader os rive med af dette indledende glimt, vil vi indse, at vi ikke opnår befrielse fra denne erkendelse; tværtimod lider vi mere efter denne erkendelse. Det er dog en stærk betingelse, der motiverer en udøver til at begive sig ud på en spirituel rejse i søgen efter sand frihed. :)

(Kommentarer af So: grunden til at Djon Tan/Såledeshed sagde ‘vi lider mere efter denne [JEG ER] erkendelse’ skyldes hans energiubalancer, der blev udløst efter JEG ER. Dog var perioden efter JEG ER-erkendelsen salig og for det meste problemfri for mig, da jeg undgik faldgruber eller forkert praksis ved at praktisere i overensstemmelse med Djons anvisninger og vejledning, som jeg har skrevet om i dette kapitel. Se kapitlet om Tips om Energiubalancer i Awakening to Reality: A Guide to the Nature of Mind for flere detaljer.).

2. Om at Give Slip

Før jeg fortsætter, må jeg takke dig for den store indsats med at transskribere hele talen af Rob Børbea og gøre denne udskrift tilgængelig. Den er absolut værd at læse igen og igen. Der er 3 afsnit om at give slip i udskriften; jeg vil tilføje nogle kommentarer til disse afsnit.

Nu er en mulighed at udvikle opmærksomheden, udvikle mindfulnessen på en meget skarp måde, meget fokuseret bevidsthed, meget klar opmærksomhed, en mikroskopisk form for fin bevidsthed og virkelig forfine mindfulnessen på den måde. Og hvad der sker, er, at den virkelighed, der afsløres for os gennem den linse, er en meget hurtigt, hastigt skiftende virkelighed. Alt er som pixels på en skærm, der skifter, som sand, der falder på overfladen af en sø, bare forandring, forandring, forandring, opståen og forgåen, opståen og forgåen, inkluderet i den bevidsthed. Så fornemmelsen af bevidsthed er af hastigt opstående øjeblikke, øjeblik af bevidsthed, øjeblik af bevidsthed, opstår i forhold til noget. Og man finder dette meget almindeligt i kommentarerne til pali-kanonen, det er også lidt i det, Buddha sagde, men mest i kommentarerne. Men igen, kan være meget nyttigt, hvis man kan udvikle sig på den måde blot fra mindfulnessens konsistens. I det bringer det, at se al denne forgængelighed, at der ikke er noget at holde fast i. Alt glider bare gennem fingrene, som sand gennem fingrene, inklusive bevidstheden, kan ikke klynges til. Og så sker det at give slip med det. Jeg siger teoretisk, fordi faktisk nogle gange bringer den arbejdsform ikke et at give slip, men teoretisk bringer den et at give slip, og den har bestemt det potentiale. Så det er en anden mulighed igen, med dens frugter.

En tredje har vi berørt mere i løbet af talerne her, og det er mere at praktisere i en slags mere åben fornemmelse – og så åbner bevidstheden sig ligesom ud i hele feltet af oplevelse og fænomener. Og denne åbning af praksissen egner sig til at have en fornemmelse af bevidsthed som noget meget rummeligt. Især når vi taler lidt om stilhed. Bevidstheden begynder at virke utroligt rummelig, vidtstrakt, ufatteligt vidtstrakt. Nu kan dette faktisk opnås gennem at give slip. Så jo mere vi giver slip i praksis, desto større er sandsynligheden for, at fornemmelsen af bevidsthed åbner sig på denne meget smukke måde. Meget vidtstrakt bevidsthed, afhængig af at give slip.

Og hvordan giver vi slip? Vi kunne enten bare fokusere på at give slip, vi kunne fokusere på forgængeligheden, og så giver vi slip, eller vi kunne fokusere på Anatta – ikke mig, ikke mit. Det er de tre klassiske måder at give slip på. Den fornemmelse af vidtstrakt bevidsthed kan også opdages eller nås ved blot at praktisere på en måde, der afslapper opmærksomheden. Så normalt er vi opmærksomme på dette objekt og det objekt, og et andet objekt, og et andet objekt. Men faktisk at afslappe den tilbøjelighed og være mere interesseret i det rum, der åbner sig, snarere end objekterne eller tingene i rummet. Og vi siger, man kan da hvile i Bevidstheden, i stedet for at gå ud og gøre ting med objekter, hviler man bare i det rum af Bevidsthed, der begynder at åbne sig. Dette er noget, man kan gøre med åbne øjne, eller med lukkede øjne, faktisk fuldstændig irrelevant. Praktiser det med åbne øjne, praktiser det med lukkede øjne.

Buddhismen til side vil jeg gerne understrege, at vi aldrig bør undervurdere kunsten at ‘give slip’, den vil snart vise sig at være vores mest udfordrende bestræbelse i livet. At ‘give slip’ kræver ofte den dybe visdom fra at gennemgå livets op- og nedture, og selv med en livslang praksis er det ikke sikkert, vi kan forstå bredden og dybden af at 'give slip'.

Min erfaring er, at før den opstående indsigt i anatta og alle fænomeners tomme natur, er ‘at give slip’ på en eller anden måde relateret til graden af lidelse. Meget ofte er mange af os nødt til at gå igennem en proces med intens lidelse, før vi virkelig kan ‘give slip’. Det ser ud til at være en forudsætning for at give anledning til den ‘villighed’ til at ‘give slip’. :)

Sindet ved ikke, hvordan det befrier sig selv. Ved at gå ud over sine egne grænser oplever det afvikling. Fra dyb forvirring slipper det viden. Fra intens lidelse kommer frigørelse. Fra fuldstændig udmattelse kommer hvile. Alt dette går i cyklus og gentager sig evigt, Indtil man indser, at alt i sandhed allerede er befriet, Som spontan hændelse fra før begyndelsen.

~ Såledeshed

Rob forbinder praksissen med at se forgængelighed og anatta i flygtige fænomener med dis-identifikation og adskillelse. Jeg er uenig; jeg vil give mine synspunkter og kommentarer i næste afsnit.

3. Om Uvidenhed, Adskillelse og Befrielse

De fleste af de artikler, du har slået op for nylig, handler om ikke-dobbelt oplevelse og bevidsthedens vide, åbne rummelighed. Mit råd er ikke at fordreje dig selv for meget til kun den ikke-dobbelte aspekt af oplevelsen og forsømme 'uvidenhed', at have direkte indsigt i uvidenhed er lige så vigtigt. For ikke-dualister gennemsyrer Nærvær alt, men dette er lige så sandt for Uvidenhed. Den gennemsyrer alle aspekter af vores oplevelser, og det inkluderer dybe absorptive tilstande eller ikke-dobbelte, ikke-konceptuelle, objektløse tilstande. Så føl dybt den forbløffende blændende kraft af ‘uvidenhed’, hvor latent dyb den er, hvordan den former og forvrænger den erfaringsmæssige virkelighed. Jeg kan ikke finde nogen magisk besværgelse mere hypnotisk end vores iboende og dualistiske syn.

Hvis vi skulle praktisere at observere fænomeners forgængelighed, mens den ‘blændende besværgelse’ stadig er stærk, ser formålet med praksissen ud til at dreje sig mod lidenskabsløshed, dis-identifikation og adskillelse. Faktisk er det helt fint, selvom det forstås på den måde, men mange kan ikke stoppe ved lidenskabsløshed og dis-identifikation og hvile i fuldkommen tilfredshed i grundløshed. På en eller anden måde vil de ‘fremmane’ en permanent uforanderlig tilstand at hvile i. ‘Ikke selv, ikke mit’ lyder som om, der er noget ‘Mit eller Selv’. Jeg ville foretrække, at udøvere behandler ‘anatta’ som ‘der er absolut intet, der kan siges at være mit eller selv’; selv da bør denne erkendelse af, at ‘der er absolut intet, der kan siges at være mit eller selv’ ikke misforstås som den erfaringsmæssige indsigt i anatta (se Om Anatta (Ikke-Selv), Tomhed, Maha og Almindelighed, og Spontan Perfektion). Jeg har lagt stærkere vægt på dette aspekt, da intet i buddhismen er vigtigere end at fremkalde indsigt i anatta og betinget opståen, fordi det er visdom (især prajna-visdom), der befrier (da årsagen til lidelse er uvidenhed). Tag det ikke for let. :)

Ikke desto mindre synes denne progression ret uundgåelig, fordi sindet er styret af uvidenhed (dualistisk og iboende tendens). Endnu mere forbløffende kan sindet fabrikere en sådan tilstand og tro, at det er hvilestedet, nirvana. Dette er faren over alle farer, for som Rob sagde, er den så smuk og passer så pænt ind i den ideelle model af et iboende og dualistisk sind. Når en udøver kommer ind i den, er den svær at give slip på.

Men hvis indsigt i anatta opstår, og vi genbesøger praksissen med at observere fænomener, vil vi indse, at befrielse ikke kræver ‘en sådan permanent tilstand eller selv/Selv’. Vi skal blot opløse uvidenhed, og forgængelighed bliver selv-befriende. Så det, vi kasserer, viser sig at være vores ultimative mål, og grunden til, at vi ikke kan finde befrielse, bliver indlysende -- fordi vi løber væk fra befrielse; ligeledes er grunden til, at vi lider, fordi vi aktivt søger lidelse. Dette er præcis, hvad jeg mente med de følgende 2 afsnit i dit forum:

"...det ser ud til, at der skal lægges en masse kræfter i -- hvilket virkelig ikke er tilfældet. Hele praksissen viser sig at være en afviklingsproces. Det er en proces med gradvist at forstå virkningen af vores natur, der fra begyndelsen er befriet, men tilsløret af denne fornemmelse af ‘selv’, der altid forsøger at bevare, beskytte og er evigt knyttet. Hele fornemmelsen af selv er en ‘gøren’. Hvad end vi gør, positivt eller negativt, er stadig gøren. I sidste ende er der ikke engang et at give slip eller lade være, da der allerede er kontinuerlig opløsning og opståen, og denne evige opløsning og opståen viser sig at være selv-befriende. Uden dette ‘selv’ eller ‘Selv’ er der ingen ‘gøren’, der er kun spontan opståen."

~ Såledeshed (kilde: Ikke-dobbelt og karmiske mønstre)

"...Når man er ude af stand til at se sandheden i vores natur, er alt at give slip intet mere end en anden form for at holde fast i forklædning. Derfor, uden 'indsigten', er der ingen frigørelse.... det er en gradvis proces med dybere seen. når det ses, er det at give slip naturligt. Du kan ikke tvinge dig selv til at opgive selvet... renselse for mig er altid disse indsigter... ikke-dobbelt og tomhedsnatur...."

~ Såledeshed

Derfor placerer adskillelse os øjeblikkeligt i en position af dualisme, og det er derfor, jeg er uenig med Rob. Hvis indsigt i anatta opstår, er der intet centrum, ingen base, ingen agent; der er kun fænomener, der opstår betinget, og udøvere må fra denne selvsamme oplevelse af levende opståen og opløsning øjeblikkeligt fremkalde en anden vigtig indsigt -- at denne levende sitren, der opstår betinget, er naturligt ren og selv-befriende.

Endelig foreslår jeg ikke, at der er en bestemt rækkefølge for at realisere den dybe betydning af dharma-seglene; det afhænger alt sammen af den enkelte udøvers betingelser og kapacitet. Men givet valget, start med at trænge igennem den sande betydning af anatta først, vi vil have en meget anderledes forståelse af forgængelighed, lidelse og nirvana, når vi modner vores indsigt i anatta. :)

4. Om Ikke-dobbelt Oplevelse, Erkendelse og Anatta

Jeg har lige kursorisk gennemgået nogle af dine forumdiskussioner. Meget oplysende diskussioner og god præsentation af min syv-faser-af-indsigt, men prøv ikke at overbetone den som en model; den bør ikke tages som en definitiv model for oplysning, og du bør heller ikke bruge den som en ramme til at validere andres oplevelser og indsigter. Tag den blot som en guide på din spirituelle rejse.

Du har ret i at skelne mellem ikke-dobbelt oplevelse og ikke-dobbelt erkendelse og ikke-dobbelt erkendelse fra indsigt i anatta. Vi har diskuteret dette utallige gange. Ikke-dobbelt oplevelse i den sammenhæng, vi bruger det, refererer til oplevelsen af ingen subjekt-objekt-opdeling. Oplevelsen minder meget om at sætte to stearinlysflammer sammen, hvor grænsen mellem flammerne bliver umulig at skelne. Det er ikke en erkendelse, men blot et stadie, en oplevelse af enhed mellem observatøren og det observerede, hvor det konceptuelle lag, der adskiller, midlertidigt er suspenderet i en meditativ tilstand. Dette har du oplevet.

Ikke-dobbelt erkendelse er på den anden side en dyb forståelse, der kommer af at gennemskue den illusoriske natur af subjekt-objekt-opdelingen. Det er en naturlig ikke-dobbelt tilstand, der er resultatet af en indsigt, der opstår efter streng undersøgelse, udfordring og en længere periode med praksis, der er specielt fokuseret på ‘Ikke-Selv’. På en eller anden måde vil fokus på “Ikke-Selv” udløse en følelse af hellighed over for de flygtige og forgængelige fænomener. Følelsen af hellighed, der engang var Absolutets monopol, findes nu også i det Relative. Udtrykket ‘Ikke-Selv’ kan ligesom Zen-Koan virke kryptisk, meningsløst eller ulogisk, men når det realiseres, er det faktisk åbenlyst klart, direkte og simpelt. Erkendelsen ledsages af oplevelsen af, at alt opløses i enten:

  1. Et ultimativt Subjekt eller
  2. Som blot ‘strøm af fænomenalitet’

I begge tilfælde betyder begge enden på adskilthed; erfaringsmæssigt er der ingen fornemmelse af to-hed, og oplevelsen af enhed kan være ret overvældende i starten, men til sidst vil den miste sin storhed, og tingene bliver ret almindelige. Ikke desto mindre, uanset om fornemmelsen af Enhed stammer fra oplevelsen af ‘Alt som Selv’ eller ‘som simpelthen bare manifestation’, er det den begyndende indsigt i “Ikke-Selv”. Førstnævnte er kendt som Ét-Sind og sidstnævnte, Intet-Sind.

I Tilfælde 1 er det sædvanligt, at udøvere vil fortsætte med at personificere, tingliggøre og ekstrapolere en metafysisk essens på en meget subtil måde, næsten ubevidst. Dette skyldes, at trods den ikke-dobbelte erkendelse er forståelsen stadig orienteret ud fra et synspunkt, der er baseret på subjekt-objekt-dikotomi. Som sådan er det svært at opdage denne tendens, og udøvere fortsætter deres rejse med at bygge deres forståelse af ‘Ikke-Selv baseret på Selv’.

For udøvere i Tilfælde 2 er de i en bedre position til at værdsætte doktrinen om anatta. Når indsigt i Anatta opstår, bliver alle oplevelser implicit ikke-dobbelte. Men indsigt handler ikke blot om at gennemskue adskilthed; det handler om den grundige afslutning af tingliggørelse, så der er en øjeblikkelig genkendelse af, at ‘agenten’ er overflødig, i den faktiske oplevelse eksisterer den ikke. Det er en umiddelbar erkendelse af, at den erfaringsmæssige virkelighed altid har været sådan, og eksistensen af et center, en base, en grund, en kilde altid har været antaget.

For at modne denne erkendelse vil selv direkte oplevelse af fraværet af en agent vise sig utilstrækkelig; der skal også være et totalt nyt paradigmeskift i synspunkt; vi må befri os fra at være bundet til ideen, behovet, trangen og tendensen til at analysere, se og forstå vores øjeblik til øjeblik af erfaringsmæssig virkelighed fra en kilde, en essens, et center, en placering, en agent eller en controller og hvile helt på anatta og Betinget Opståen.

Derfor handler denne fase af indsigt ikke om at synge veltalende om en Ultimativ Virkeligheds ikke-dobbelte natur; tværtimod er det at betragte denne Ultimative Virkelighed som irrelevant. Ultimativ Virkelighed fremstår kun relevant for et sind, der er bundet til at se tingene iboende, når denne tendens opløses, vil ideen om en kilde blive set som mangelfuld og fejlagtig. Derfor, for fuldt ud at opleve bredden og dybden af ikke-selv, må udøvere være forberedte og villige til at opgive hele subjekt-objekt-rammen og være åbne for at eliminere hele ideen om en ‘kilde’. Rob udtrykte meget dygtigt dette punkt i sin tale:

En gang gik Buddha hen til en gruppe munke, og han fortalte dem grundlæggende ikke at se Bevidsthed som Kilden til alle ting. Så denne fornemmelse af, at der er en vidtstrakt bevidsthed, og alt bare dukker op ud af den og forsvinder tilbage i den, så smuk som den er, fortalte han dem, at det faktisk ikke er en dygtig måde at se virkeligheden på. Og det er en meget interessant sutta, for det er en af de eneste suttaer, hvor det til sidst ikke siges, at munkene glædede sig over hans ord.

Denne gruppe munke ønskede ikke at høre det. De var ret tilfredse med det niveau af indsigt, så dejligt som det var, og det sagde, at munkene ikke glædede sig over Buddhas ord. (latter) Og på samme måde støder man på dette som lærer, må jeg sige. Dette niveau er så attraktivt, det har så meget af smagen af noget ultimativt, at folk ofte er urokkelige der.

Hvad er så det synspunkt, buddhismen taler om, uden at ty til en ‘kilde’? Jeg synes, indlægget af Vadsjrahridaja i tråden ‘Hvad gør buddhismen anderledes’ på dit forum kortfattet og præcist udtrykte synspunktet, det er velskrevet. Når det er sagt, så husk at uophørligt vende tilbage til dette levende nuværende øjeblik af manifestation – som denne opstående tanke, som denne forbipasserende duft – Tomhed er Form. :)

Etiketter: Anatta, Jeg Er-hed, Djon Tan, Ikke-dobbelt, Stadier af Oplysning |

Soh

English: Realization and Experience and Non-Dual Experience from Different Perspectives 

विभिन्न दृष्टिकोणों से साक्षात्कार, अनुभव और अद्वैत अनुभव

(PasserBy/Thusness द्वारा 2009 में लिखा गया)

AEN, आपने इस ब्लॉग में कुछ बहुत ही दिलचस्प और अच्छी गुणवत्ता वाले लेख पोस्ट किए हैं। मुझे उन्हें पढ़ने में उतना ही आनंद आता है जितना कि उन पोस्टों को पढ़ने में जो आपने TheTaoBums और अपने फोरम में लिखे हैं। वास्तव में, पिछले 2 महीनों में आपके द्वारा पोस्ट किए गए सभी हालिया लेखों में से, मुझे Rob Burbea द्वारा दिया गया व्याख्यान सबसे अच्छा लगा, लेकिन किसी तरह मुझे तब तक टिप्पणी करने की 'तत्काल इच्छा' नहीं हुई जब तक कि Rupert का यह लेख नहीं आया। मुझे नहीं पता क्यों, लेकिन मैं इस इच्छा को स्वयं लिखने दूँगा। :)

इन लेखों को पढ़ते समय, मेरे मन में कई बातें आईं, इसलिए मैं उन्हें बस लिखूँगा और रास्ते में उनका विस्तार करूँगा।

  1. अनुभव और साक्षात्कार पर
  2. जाने देने पर
  3. अविद्या, अलगाव और मुक्ति पर
  4. अद्वैत अनुभव, साक्षात्कार और अनात्म पर

1. अनुभव और साक्षात्कार पर

Soh द्वारा टिप्पणियाँ: संबंधित लेख भी देखें - 'मैं हूँ' अनुभव/झलक/पहचान बनाम 'मैं हूँ' साक्षात्कार (होने की निश्चितता)

Rob Burbea और Rupert के लेखों को पढ़ने के बाद मुझे जो प्रत्यक्ष और तत्काल प्रतिक्रिया मिली, वह यह है कि उन्होंने शाश्वत साक्षी अनुभव के बारे में बात करते समय एक बहुत ही और सबसे महत्वपूर्ण बिंदु को छोड़ दिया -- साक्षात्कार। वे अनुभव पर बहुत अधिक ध्यान केंद्रित करते हैं लेकिन साक्षात्कार की उपेक्षा करते हैं। ईमानदारी से कहूँ तो मुझे यह भेद करना पसंद नहीं है क्योंकि मैं साक्षात्कार को भी अनुभव का एक रूप मानता हूँ। हालाँकि, इस विशेष मामले में, यह उचित लगता है क्योंकि यह बेहतर ढंग से स्पष्ट कर सकता है कि मैं क्या कहना चाहता हूँ। यह उन कुछ अवसरों से भी संबंधित है जहाँ आपने मुझे अपने चेतना के आकाश-जैसे अनुभवों का वर्णन किया और पूछा कि क्या वे शाश्वत साक्षी के पहले चरण की अंतर्दृष्टि के अनुरूप हैं। जबकि आपके अनुभव वहाँ थे, मैंने आपसे कहा 'ठीक वैसा नहीं' भले ही आपने मुझे बताया कि आपने स्पष्ट रूप से उपस्थिति की एक शुद्ध भावना का अनुभव किया था।

तो क्या कमी है? आपके पास अनुभव की कमी नहीं है, आपके पास साक्षात्कार की कमी है। आपके पास विशाल और खुली विशालता की आनंदमय अनुभूति या भावना हो सकती है; आप एक गैर-वैचारिक और निर्विषयक अवस्था का अनुभव कर सकते हैं; आप दर्पण जैसी स्पष्टता का अनुभव कर सकते हैं लेकिन ये सभी अनुभव साक्षात्कार नहीं हैं। कोई 'यूरेका' नहीं है, कोई 'अहा' नहीं है, तत्काल और सहज ज्ञान का कोई क्षण नहीं है जिससे आप कुछ निर्विवाद और अटूट समझ गए हों -- एक ऐसा दृढ़ विश्वास जिसे कोई भी, यहाँ तक कि बुद्ध भी आपको इस साक्षात्कार से विचलित नहीं कर सकते क्योंकि अभ्यासी इसे इतनी स्पष्ट रूप से सत्य के रूप में देखता है। यह 'आप' की प्रत्यक्ष और अटूट अंतर्दृष्टि है। यह वह साक्षात्कार है जो एक अभ्यासी के पास ज़ेन सतोरी का साक्षात्कार करने के लिए होना चाहिए। आप स्पष्ट रूप से समझेंगे कि उन अभ्यासीओं के लिए इस 'मैं हूँ' भाव को त्यागना और अनात्म के सिद्धांत को स्वीकार करना इतना कठिन क्यों है। वास्तव में इस 'साक्षी' का कोई त्याग नहीं है, बल्कि यह हमारी प्रकाशमान प्रकृति के अद्वैत, आधारहीनता और अंतर्संबंध को शामिल करने के लिए अंतर्दृष्टि का गहरा होना है। जैसा कि Rob ने कहा, "अनुभव को बनाए रखें लेकिन विचारों को परिष्कृत करें"।

अंत में, यह साक्षात्कार अपने आप में एक अंत नहीं है, यह एक शुरुआत है। यदि हम सच्चे हैं और इस प्रारंभिक झलक से अतिशयोक्ति और बहकावे में नहीं आते हैं, तो हम महसूस करेंगे कि हमें इस साक्षात्कार से मुक्ति नहीं मिलती है; इसके विपरीत हम इस साक्षात्कार के बाद और भी अधिक पीड़ित होते हैं। हालाँकि, यह एक शक्तिशाली स्थिति है जो एक अभ्यासी को सच्ची स्वतंत्रता की तलाश में आध्यात्मिक यात्रा पर निकलने के लिए प्रेरित करती है। :)

(Soh द्वारा टिप्पणियाँ: John Tan/Thusness ने 'हम इस ['मैं हूँ'] साक्षात्कार के बाद और अधिक पीड़ित होते हैं' कहने का कारण 'मैं हूँ' के बाद उनकी ऊर्जा असंतुलन की शुरुआत है। हालाँकि, 'मैं हूँ' साक्षात्कार के बाद की अवधि मेरे लिए आनंदमय और अधिकतर समस्या-मुक्त थी, क्योंकि मैंने John के संकेतों और मार्गदर्शन के अनुसार अभ्यास करके नुकसान या गलत अभ्यास से बचा, जिसे मैंने इस अध्याय में लिखा है। अधिक जानकारी के लिए 'यथार्थ के प्रति जागरण: मन की प्रकृति के लिए एक मार्गदर्शिका' में ऊर्जा असंतुलन पर युक्तियाँ अध्याय देखें।)

2. जाने देने पर

आगे बढ़ने से पहले, मुझे Rob Burbea द्वारा दिए गए पूरे व्याख्यान को टाइप करने और इस प्रतिलेख को उपलब्ध कराने के आपके महान प्रयास के लिए धन्यवाद देना चाहिए। यह निश्चित रूप से बार-बार पढ़ने लायक है। प्रतिलेख में जाने देने के बारे में 3 पैराग्राफ हैं; मैं इन पैराग्राफों में कुछ टिप्पणियाँ जोड़ूँगा।

अब, एक संभावना यह है कि ध्यान को विकसित करके, सजगता को बहुत तेज तरीके से विकसित करके, बहुत केंद्रित जागरूकता, बहुत उज्ज्वल ध्यान, सूक्ष्म प्रकार की बारीक जागरूकता और वास्तव में इस तरह से सजगता को परिष्कृत करके। और जो होता है वह यह है कि उस लेंस के माध्यम से हमें जो वास्तविकता प्रकट होती है, वह बहुत तेजी से, तेजी से बदलती वास्तविकता की होती है। सब कुछ स्क्रीन पर पिक्सल की तरह बदल रहा है, जैसे झील की सतह पर रेत गिर रही है, बस परिवर्तन, परिवर्तन, परिवर्तन, उत्पन्न होना और गुजरना, उत्पन्न होना और गुजरना, उसमें चेतना भी शामिल है। तो चेतना का बोध तेजी से उत्पन्न होने वाले क्षणों, चेतना के क्षण, चेतना के क्षण का होता है, जो किसी चीज के संबंध में उत्पन्न होता है। और आप इसे पाली कैनन की टीकाओं में बहुत सामान्य रूप से पाते हैं, यह बुद्ध के कहे में भी थोड़ा है, लेकिन ज्यादातर टीकाओं में है। लेकिन फिर, यदि कोई उस तरह से विकसित हो सकता है तो यह बहुत उपयोगी हो सकता है, केवल सजगता की निरंतरता से। इसमें जो यह लाता है, इस सारी अनित्यता को देखते हुए, पकड़ने के लिए कुछ भी नहीं है। सब कुछ बस उंगलियों से फिसल रहा है, जैसे उंगलियों से रेत, चेतना सहित, उसे पकड़ा नहीं जा सकता। और इसलिए उसके साथ जाने देना होता है। मैं सैद्धांतिक रूप से कहता हूं, क्योंकि वास्तव में कभी-कभी काम करने का वह तरीका वास्तव में जाने देना नहीं लाता है, लेकिन सैद्धांतिक रूप से यह जाने देना लाता है और इसमें निश्चित रूप से वह क्षमता होती है। तो यह एक और संभावना है, अपने फलों के साथ।

एक तीसरी बात पर हमने यहां बातचीत के दौरान अधिक स्पर्श किया है, और यह अधिक खुले हुए अर्थ में अभ्यास करने के बारे में है - और इसलिए जागरूकता अनुभव और घटनाओं के पूरे क्षेत्र में खुल जाती है। और अभ्यास का यह खुलना स्वयं को जागरूकता की भावना को कुछ बहुत विशाल के रूप में रखने के लिए उधार देता है। खासकर जब हम थोड़ी देर चुप्पी के बारे में बात करते हैं। जागरूकता अविश्वसनीय रूप से विशाल, अकल्पनीय रूप से विशाल लगने लगती है। अब यह वास्तव में जाने देने के माध्यम से प्राप्त किया जा सकता है। इसलिए जितना अधिक हम अभ्यास में जाने देते हैं, उतनी ही अधिक संभावना होती है कि जागरूकता की भावना इस बहुत ही सुंदर तरीके से खुलती है। बहुत विशाल जागरूकता, जाने देने पर निर्भर।

और हम कैसे जाने देते हैं? हम या तो सिर्फ जाने देने पर ध्यान केंद्रित कर सकते हैं, हम अनित्यता पर ध्यान केंद्रित कर सकते हैं और फिर हम जाने देते हैं, या हम अनात्म पर ध्यान केंद्रित कर सकते हैं - मैं नहीं, मेरा नहीं। ये जाने देने के तीन क्लासिक तरीके हैं। विशाल जागरूकता की वह भावना केवल ध्यान को शिथिल करने वाले तरीके से अभ्यास करने से भी खोजी या प्राप्त की जा सकती है। इसलिए आमतौर पर हम इस वस्तु पर और उस वस्तु पर, और दूसरी वस्तु पर, और दूसरी वस्तु पर ध्यान देते हैं। लेकिन वास्तव में उस प्रवृत्ति को शिथिल करना, और उस स्थान में रुचि रखना जो खुलता है, बजाय स्थान में वस्तुओं या चीजों के। और हम कहते हैं कि आप तब जागरूकता में आराम कर सकते हैं, बजाय बाहर जाकर वस्तुओं के साथ कुछ करने के, कोई बस उस जागरूकता के स्थान में आराम करता है जो खुलने लगता है। यह कुछ ऐसा है जिसे कोई खुली आँखों से, या बंद आँखों से कर सकता है, वास्तव में पूरी तरह से अप्रासंगिक है। इसका अभ्यास खुली आँखों से करें, इसका अभ्यास बंद आँखों से करें।

बौद्ध धर्म के अलावा, मैं इस बात पर जोर देना चाहूँगा कि हमें 'जाने देने' की कला को कभी कम नहीं आंकना चाहिए, यह जल्द ही जीवन में हमारा सबसे चुनौतीपूर्ण प्रयास साबित होगा। 'जाने देने' के लिए अक्सर जीवन के उतार-चढ़ाव से गुजरने के गहरे ज्ञान की आवश्यकता होती है और जीवन भर के अभ्यास के साथ भी, हम शायद 'जाने देने' की चौड़ाई और गहराई को समझने में सक्षम न हों।

मेरा अनुभव है कि अनात्म और सभी घटनाओं की शून्य प्रकृति की अंतर्दृष्टि के उदय से पहले, 'जाने देना' किसी तरह दुख की मात्रा से संबंधित है। बहुत बार, हम में से कई को तीव्र पीड़ा की प्रक्रिया से गुजरना पड़ता है जिसके बाद हम वास्तव में 'जाने दे' सकते हैं। ऐसा लगता है कि 'जाने देने' की उस 'इच्छा' को जन्म देने के लिए यह एक पूर्व-अपेक्षित शर्त है। :)

मन नहीं जानता कि खुद को कैसे मुक्त किया जाए। अपनी सीमाओं से परे जाकर यह सुलझने का अनुभव करता है। गहरे भ्रम से यह जानना छोड़ देता है। तीव्र पीड़ा से मुक्ति आती है। पूर्ण थकावट से विश्राम आता है। यह सब चक्र में लगातार दोहराता रहता है, जब तक कि कोई यह महसूस नहीं कर लेता कि सब कुछ वास्तव में पहले से ही मुक्त है, शुरुआत से पहले से सहज घटित होने के रूप में।

~ Thusness

Rob क्षणिक घटनाओं में अनित्यता और अनात्म को देखने के अभ्यास को गैर-पहचान और अलगाव से जोड़ते हैं। मैं असहमत हूँ; मैं अगले खंड में अपने विचार और टिप्पणियाँ दूँगा।

3. अविद्या, अलगाव और मुक्ति पर

आपके द्वारा हाल ही में पोस्ट किए गए अधिकांश लेख अद्वैत अनुभव और जागरूकता की विशाल खुली विशालता के बारे में हैं। मेरी सलाह है कि आप अपने आप को केवल अनुभव के अद्वैत पहलू में बहुत अधिक न झुकाएँ और 'अविद्या' की उपेक्षा न करें, अविद्या की प्रत्यक्ष अंतर्दृष्टि होना उतना ही महत्वपूर्ण है। अद्वैतवादियों के लिए, उपस्थिति हर जगह व्याप्त है लेकिन यह अविद्या के लिए भी उतना ही सच है। यह हमारे अनुभवों के सभी पहलुओं में व्याप्त है और इसमें गहरी अवशोषण की अवस्था या अद्वैत, गैर-वैचारिक, निर्विषयक अवस्था भी शामिल है। इसलिए 'अविद्या' की अद्भुत अंधी करने वाली शक्ति को गहराई से महसूस करें, यह कितनी अव्यक्त रूप से गहरी है, यह कैसे अनुभवात्मक वास्तविकता को आकार देती है और विकृत करती है। मुझे हमारे अंतर्निहित और द्वैतवादी दृष्टिकोण से अधिक सम्मोहक कोई जादुई मंत्र नहीं मिल सकता है।

यदि हम घटनाओं की अनित्यता का निरीक्षण करने का अभ्यास करते हैं, जबकि 'अंधा करने वाला मंत्र' अभी भी मजबूत है, तो अभ्यास का उद्देश्य वैराग्य, गैर-पहचान और अलगाव की ओर मुड़ता हुआ प्रतीत होता है। वास्तव में यह काफी ठीक है, भले ही इसे इस तरह समझा जाए, लेकिन कई लोग वैराग्य और गैर-पहचान पर रुक नहीं सकते और आधारहीनता में पूर्ण संतोष में आराम नहीं कर सकते। किसी तरह वे आराम करने के लिए एक स्थायी अपरिवर्तनीय अवस्था 'गढ़' लेंगे। 'स्वयं नहीं, मेरा नहीं' ऐसा लगता है जैसे कुछ 'मेरा या स्वयं' है। मैं चाहूँगा कि अभ्यासी 'अनात्म' को 'ऐसा कुछ भी नहीं है जिसे मेरा या स्वयं कहा जा सके' के रूप में मानें; तब भी यह साक्षात्कार कि 'ऐसा कुछ भी नहीं है जिसे मेरा या स्वयं कहा जा सके' को अनात्म की अनुभवात्मक अंतर्दृष्टि के रूप में गलत नहीं समझा जाना चाहिए (देखें अनात्म (नो-सेल्फ), शून्यता, महा और साधारणता, और सहज पूर्णता पर)। मैंने इस पहलू पर अधिक जोर दिया है क्योंकि बौद्ध धर्म में, अनात्म और प्रतीत्यसमुत्पाद की अंतर्दृष्टि को जगाने से ज्यादा महत्वपूर्ण कुछ भी नहीं है क्योंकि यह प्रज्ञा (विशेष रूप से प्रज्ञा ज्ञान) है जो मुक्त करती है (चूंकि दुख का कारण अविद्या है)। इसे बहुत हल्के में न लें। :)

फिर भी यह प्रगति काफी अपरिहार्य लगती है क्योंकि मन अविद्या (द्वैतवादी और अंतर्निहित प्रवृत्ति) द्वारा शासित होता है। और भी आश्चर्यजनक रूप से, मन ऐसी अवस्था का निर्माण कर सकता है और सोच सकता है कि यह विश्राम स्थल, निर्वाण है। यह सभी खतरों का खतरा है क्योंकि जैसा कि Rob ने कहा, यह बहुत सुंदर है और एक अंतर्निहित और द्वैतवादी मन के आदर्श मॉडल में बहुत अच्छी तरह से फिट बैठता है। जब कोई अभ्यासी इसमें पड़ जाता है, तो उसे जाने देना मुश्किल होता है।

हालाँकि, यदि अनात्म की अंतर्दृष्टि उत्पन्न होती है और हम घटनाओं के अवलोकन के अभ्यास पर फिर से विचार करते हैं, तो हम महसूस करेंगे कि मुक्ति के लिए 'ऐसी स्थायी अवस्था या स्वयं/स्व' की आवश्यकता नहीं है। हमें बस अविद्या को भंग करना है और अनित्यता स्वतः मुक्त हो जाती है। तो जिसे हम त्यागते हैं वह हमारा अंतिम लक्ष्य बन जाता है और हम मुक्ति क्यों नहीं पा सकते इसका कारण स्पष्ट हो जाता है -- क्योंकि हम मुक्ति से भाग रहे हैं; इसी तरह, हम क्यों पीड़ित हैं इसका कारण यह है कि हम सक्रिय रूप से दुख की तलाश कर रहे हैं। आपके फोरम में निम्नलिखित 2 पैराग्राफों में मेरा यही मतलब था:

"...ऐसा लगता है कि बहुत प्रयास करने की आवश्यकता है -- जो वास्तव में ऐसा नहीं है। संपूर्ण अभ्यास एक पूर्ववत करने की प्रक्रिया बन जाता है। यह हमारी प्रकृति के कामकाज को धीरे-धीरे समझने की एक प्रक्रिया है जो शुरुआत से ही मुक्त है लेकिन 'स्व' की इस भावना से ढकी हुई है जो हमेशा संरक्षण, सुरक्षा और हमेशा संलग्न रहने की कोशिश कर रही है। 'स्व' की पूरी भावना एक 'करना' है। हम जो कुछ भी करते हैं, सकारात्मक या नकारात्मक, वह अभी भी करना है। अंततः जाने देना या होने देना भी नहीं है, क्योंकि पहले से ही निरंतर विघटन और उदय हो रहा है और यह हमेशा विघटित और उत्पन्न होना स्वतः मुक्त हो जाता है। इस 'स्व' या 'स्वयं' के बिना, कोई 'करना' नहीं है, केवल सहज उदय है।"

~ Thusness (स्रोत: अद्वैत और कर्म पैटर्न)

"...जब कोई हमारी प्रकृति की सच्चाई को देखने में असमर्थ होता है, तो सभी जाने देना भेष में पकड़ने के एक और रूप से ज्यादा कुछ नहीं है। इसलिए 'अंतर्दृष्टि' के बिना, कोई रिहाई नहीं है... यह गहरी दृष्टि की एक क्रमिक प्रक्रिया है। जब यह देखा जाता है, तो जाने देना स्वाभाविक है। आप खुद को स्वयं को छोड़ने के लिए मजबूर नहीं कर सकते... मेरे लिए शुद्धि हमेशा ये अंतर्दृष्टियाँ होती हैं... अद्वैत और शून्य प्रकृति..."

~ Thusness

इसलिए अलगाव हमें तुरंत द्वैतवाद की स्थिति में डाल देता है और इसीलिए मैं Rob से असहमत हूं। यदि अनात्म की अंतर्दृष्टि उत्पन्न होती है, तो कोई केंद्र नहीं है, कोई आधार नहीं है, कोई कर्ता नहीं है; केवल प्रतीत्यसमुत्पाद से उत्पन्न होने वाली घटनाएँ हैं और अभ्यासीओं को इस विशद उदय और विघटन के बहुत अनुभव से तुरंत एक और महत्वपूर्ण अंतर्दृष्टि उत्पन्न करनी चाहिए -- कि यह विशद झिलमिलाहट जो प्रतीत्यसमुत्पाद से उत्पन्न होती है, स्वाभाविक रूप से शुद्ध और स्वतः मुक्त करने वाली है।

अंत में, मैं यह सुझाव नहीं दे रहा हूँ कि धर्म मुद्राओं के गहरे अर्थ को समझने के लिए कोई निश्चित क्रम है; यह सब प्रत्येक अभ्यासी की स्थितियों और क्षमता पर निर्भर करता है। लेकिन यदि विकल्प दिया जाए, तो पहले अनात्म के सही अर्थ में प्रवेश करने से शुरू करें, एक बार जब हम अनात्म की अपनी अंतर्दृष्टि को परिपक्व कर लेंगे तो हमें अनित्यता, दुख और निर्वाण की बहुत अलग समझ होगी। :)

4. अद्वैत अनुभव, साक्षात्कार और अनात्म पर

मैंने अभी-अभी आपके फोरम की कुछ चर्चाओं को सरसरी तौर पर देखा है। बहुत ज्ञानवर्धक चर्चाएँ और मेरे 7-चरणों-की-अंतर्दृष्टि की अच्छी प्रस्तुति लेकिन इसे एक मॉडल के रूप में बहुत अधिक महत्व देने की कोशिश न करें; इसे ज्ञानोदय का एक निश्चित मॉडल नहीं माना जाना चाहिए और न ही आपको इसे दूसरों के अनुभवों और अंतर्दृष्टियों को मान्य करने के लिए एक ढांचे के रूप में उपयोग करना चाहिए। इसे बस अपनी आध्यात्मिक यात्रा के साथ एक मार्गदर्शक के रूप में लें।

आप अद्वैत अनुभव को अद्वैत साक्षात्कार से और अद्वैत साक्षात्कार को अनात्म की अंतर्दृष्टि से अलग करने में सही हैं। हमने इस पर अनगिनत बार चर्चा की है। जिस संदर्भ में हम उपयोग कर रहे हैं, उसमें अद्वैत अनुभव का अर्थ है विषय-वस्तु के विभाजन के बिना का अनुभव। अनुभव दो मोमबत्ती की लपटों को एक साथ रखने जैसा है जहां लपटों के बीच की सीमा अविभाज्य हो जाती है। यह एक साक्षात्कार नहीं है, बल्कि केवल एक अवस्था है, दृष्टा और दृश्य के बीच एकता का अनुभव है जहां विभाजित करने वाली वैचारिक परत ध्यान की अवस्था में अस्थायी रूप से निलंबित हो जाती है। इसका अनुभव आपने किया है।

दूसरी ओर, अद्वैत साक्षात्कार एक गहरी समझ है जो विषय-वस्तु विभाजन की भ्रामक प्रकृति को देखने से आती है। यह एक प्राकृतिक अद्वैत अवस्था है जो एक अंतर्दृष्टि से उत्पन्न होती है जो कठोर जांच, चुनौती और 'नो-सेल्फ' पर विशेष रूप से केंद्रित अभ्यास की लंबी अवधि के बाद उत्पन्न होती है। किसी तरह "नो-सेल्फ" पर ध्यान केंद्रित करने से क्षणिक और क्षणभंगुर घटनाओं के प्रति पवित्रता की भावना उत्पन्न होगी। पवित्रता की भावना जो कभी निरपेक्ष का एकाधिकार थी, अब सापेक्ष में भी पाई जाती है। 'नो-सेल्फ' शब्द ज़ेन-कोआन की तरह रहस्यमय, निरर्थक या अतार्किक लग सकता है, लेकिन जब इसका साक्षात्कार हो जाता है, तो यह वास्तव में स्पष्ट रूप से प्रत्यक्ष और सरल होता है। साक्षात्कार के साथ यह अनुभव होता है कि सब कुछ या तो इसमें विलीन हो रहा है:

  1. एक परम विषय या
  2. केवल 'घटनाप्रवाह' के रूप में

जो भी मामला हो, दोनों अलगाव के अंत का संकेत देते हैं; अनुभवात्मक रूप से द्वैत की कोई भावना नहीं है और एकता का अनुभव शुरू में काफी जबरदस्त हो सकता है लेकिन अंततः यह अपनी भव्यता खो देगा और चीजें काफी सामान्य हो जाएंगी। फिर भी, चाहे एकता की भावना 'सब कुछ स्वयं के रूप में' के अनुभव से प्राप्त हो या 'केवल अभिव्यक्ति के रूप में', यह "नो-सेल्फ" की प्रारंभिक अंतर्दृष्टि है। पूर्व को एकचित्त और बाद वाले को अचित्त के रूप में जाना जाता है।

केस 1 में यह सामान्य है कि अभ्यासी बहुत ही सूक्ष्म तरीके से, लगभग अनजाने में, एक आध्यात्मिक सार का मानवीकरण, वस्तुकरण और विस्तार करना जारी रखेंगे। ऐसा इसलिए है क्योंकि अद्वैत साक्षात्कार के बावजूद, समझ अभी भी एक ऐसे दृष्टिकोण से उन्मुख है जो विषय-वस्तु द्वंद्व पर आधारित है। इस प्रकार इस प्रवृत्ति का पता लगाना कठिन है और अभ्यासी 'स्वयं पर आधारित नो-सेल्फ' की अपनी समझ बनाने की अपनी यात्रा जारी रखते हैं।

केस 2 के अभ्यासीओं के लिए, वे अनात्म के सिद्धांत की सराहना करने के लिए बेहतर स्थिति में हैं। जब अनात्म की अंतर्दृष्टि उत्पन्न होती है, तो सभी अनुभव अंतर्निहित रूप से अद्वैत हो जाते हैं। लेकिन अंतर्दृष्टि केवल अलगाव को देखने के बारे में नहीं है; यह वस्तुकरण के संपूर्ण अंत के बारे में है ताकि एक तत्काल पहचान हो कि 'कर्ता' अतिरिक्त है, वास्तविक अनुभव में इसका अस्तित्व नहीं है। यह एक तत्काल साक्षात्कार है कि अनुभवात्मक वास्तविकता हमेशा से ऐसी ही रही है और एक केंद्र, एक आधार, एक जमीन, एक स्रोत का अस्तित्व हमेशा से माना गया है।

इस साक्षात्कार को परिपक्व करने के लिए, कर्ता की अनुपस्थिति का प्रत्यक्ष अनुभव भी अपर्याप्त साबित होगा; दृष्टिकोण के संदर्भ में भी एक पूरी तरह से नया प्रतिमान बदलाव होना चाहिए; हमें अपने पल-पल के अनुभवात्मक यथार्थ का विश्लेषण करने, देखने और समझने के विचार, आवश्यकता, आग्रह और प्रवृत्ति से बंधे रहने से खुद को मुक्त करना चाहिए और पूरी तरह से अनात्म और प्रतीत्यसमुत्पाद पर आराम करना चाहिए।

इसलिए अंतर्दृष्टि का यह चरण एक परम वास्तविकता की अद्वैत प्रकृति का वाक्पटुता से गायन करने के बारे में नहीं है; इसके विपरीत यह इस परम वास्तविकता को अप्रासंगिक मानता है। परम वास्तविकता केवल उस मन के लिए प्रासंगिक प्रतीत होती है जो चीजों को अंतर्निहित रूप से देखने के लिए बाध्य है, एक बार जब यह प्रवृत्ति घुल जाती है, तो एक स्रोत का विचार त्रुटिपूर्ण और गलत माना जाएगा। इसलिए नो-सेल्फ की चौड़ाई और गहराई का पूरी तरह से अनुभव करने के लिए, अभ्यासीओं को पूरे विषय-वस्तु ढांचे को छोड़ने के लिए तैयार और इच्छुक होना चाहिए और 'स्रोत' के पूरे विचार को खत्म करने के लिए खुला होना चाहिए। Rob ने अपने व्याख्यान में इस बिंदु को बहुत कुशलता से व्यक्त किया:

एक बार बुद्ध भिक्षुओं के एक समूह के पास गए और उन्होंने मूल रूप से उनसे कहा कि वे जागरूकता को सभी चीजों के स्रोत के रूप में न देखें। तो यह भावना कि एक विशाल जागरूकता है और सब कुछ बस उसी से प्रकट होता है और उसी में वापस गायब हो जाता है, जितना सुंदर है, उन्होंने उनसे कहा कि यह वास्तव में वास्तविकता को देखने का एक कुशल तरीका नहीं है। और यह एक बहुत ही दिलचस्प सुत्त है, क्योंकि यह उन एकमात्र सुत्तों में से एक है जहाँ अंत में यह नहीं कहा गया है कि भिक्षुओं ने उनके शब्दों में आनन्दित हुए।

भिक्षुओं का वह समूह यह नहीं सुनना चाहता था। वे अंतर्दृष्टि के उस स्तर से काफी खुश थे, जितना प्यारा था, और इसमें कहा गया है कि भिक्षुओं ने बुद्ध के शब्दों में आनन्दित नहीं हुए। (हँसी) और इसी तरह, एक शिक्षक के रूप में, मुझे कहना होगा, कोई इससे टकराता है। यह स्तर इतना आकर्षक है, इसमें कुछ परम का इतना स्वाद है, कि अक्सर लोग वहां अडिग होते हैं।

तो फिर वह कौन सा दृष्टिकोण है जिसके बारे में बौद्ध धर्म एक 'स्रोत' का सहारा लिए बिना बात कर रहा है? मुझे लगता है कि आपके फोरम के 'बौद्ध धर्म को क्या अलग बनाता है' थ्रेड में Vajrahridaya द्वारा की गई पोस्ट संक्षिप्त और सारगर्भित रूप से इस दृष्टिकोण को व्यक्त करती है, यह अच्छी तरह से लिखी गई है। यह कहने के बाद, याद रखें कि इस विशद वर्तमान क्षण की अभिव्यक्ति में असीम रूप से वापस जाएँ - इस उत्पन्न होने वाले विचार के रूप में, इस गुजरती हुई सुगंध के रूप में - शून्यता ही रूप है। :)